Begrep

Tertiær oralitet

Tertiær oralitet er tilstanden til språk som blir produsert uten et komponerende subjekt.

Walter Ong beskrev en primær oralitet som gikk forut for skriften, og en skriftkultur som fortrengte den. Han la til en sekundær oralitet, båret av radio og fjernsyn, som gjenskapte talens fortrolighet mens den fortsatt hvilte i en litterær orden — manusene var skrevet, og den som talte, hadde komponert.

En tredje tilstand har nå meldt seg, og den er ingen variasjon over den andre. Språkmodeller avgir ytringer med alle komposisjonens kjennetegn: register, kadens, argumentativ form, inntrykket av å være ment. Bak dem står ingen som har ment noe. Ytringen har fått en form uten å ha fått et opphav.

Dette betyr noe fordi hele apparatet av litterær tillit hviler på antakelsen om at en tekst innebærer en forfatter, og at en forfatter kan holdes til den. Sitering, attribusjon, plagiat, autoritet, ansvar, selve bylinen — hver av dem er en innretning for å knytte ord til en person som kan bli spurt om dem. Tertiær oralitet kutter denne forbindelsen og lar samtlige av dens ytre tegn stå urørt.

Følgen er at prosedyrene våre for å vurdere en påstand nå hviler på et signal som er koblet fra det signalet en gang pekte mot. Vi leser flyt som tegn på tenkning, sammenheng som tegn på omtanke, og grammatisk trygghet som tegn på et sinn som har kontrollert noe. Slutningene var pålitelige så lenge det kostet noe å produsere flytende tekst. Nå er det gratis.

Tertiær oralitet er mitt eget begrep. Argumentet er utfoldet i en artikkel som for tiden er til vurdering; denne siden finnes for å feste definisjonen og datoen. Gutenberg-parentesen, som rammer den inn, tilhører Lars Ole Sauerberg og Thomas Pettitt.