Begrep

Gutenberg-parentesen

Gutenberg-parentesen er påstanden om at boktrykkerkunstens tid var et avgrenset intervall i kommunikasjonens historie snarere enn dens endestasjon.

Påstanden er at de fem hundre årene mellom Gutenberg og nettverket var et intervall snarere enn en endestasjon. Fasthet, forfatterskap, originalitet, det avgrensede verket, arkivet, korrespondanseteorien om sannhet som en dagligdags arbeidsantakelse — dette ser ut som permanente trekk ved menneskelig kunnskap, og de forstås bedre som artefakter av en bestemt teknologi for å få ord til å ligge stille.

Før parentesen åpnet seg, ble kunnskap fremført, variert, sammensatt og gjenforfattet ved hver gjenfortelling. Når den nå lukkes, vender mye av dette tilbake: tekst som flyter i stedet for å ligge, verk uten stabile utgaver, forfatterskap fordelt til det forsvinnende.

Jeg bruker rammen til ett bestemt formål. Den gir det historiske grunnlaget tertiær oralitet kan gjenkjennes mot, som en virkelig tredje tilstand snarere enn en nyhet fra dette tiåret.

Begrepet tilhører Lars Ole Sauerberg og Thomas Pettitt, som utviklet det ved Syddansk Universitet. Det tilskrives jevnlig Walter Ong, som ikke brukte det, og Jeff Jarvis, som senere skrev en bok med tittelen. Jeg bruker begrepet; jeg har ikke myntet det.