Begrep

Den mørke gjenfortryllelsen

Den mørke gjenfortryllelsen er verdens tilbakekomst som befolket av krefter som ikke lar seg avhøre — uten den mening, den kosmologi og det tolkningsfellesskapet som fulgte den gamle fortryllelsen.

Max Weber beskrev moderniteten som en avfortrylling. Verden opphørte å være befolket av krefter man måtte blidgjøre, og ble i prinsippet beregnelig: alt lot seg i det minste tenkes behersket ved kalkyle. Dette var ikke et resultat av at menneskene ble klokere. Det fulgte av et bestemt maskineri — trykkpressen, byråkratiet, arkivet, den etterprøvbare metoden — som gjorde årsakskjeder mulige å følge for den som gadd å følge dem.

Maskineriet er i ferd med å bli et annet, og avfortryllingen går i revers. Kreftene som avgjør hva et menneske ser, får, betaler og blir trodd på, er igjen utilgjengelige for avhør. En modell fatter en beslutning som ingen kan gjøre rede for, og som heller ikke lar seg gjenskape. Et system som ingen enkeltperson har oversikt over, fordeler oppmerksomhet og kreditt. Å be om en begrunnelse gir et svar som er flytende, plausibelt og uetterrettelig.

Det er her ordet mørk gjør sitt arbeid. Den gamle fortryllede verden var ugjennomtrengelig og til gjengjeld meningsbærende: den kom med en kosmologi, et rituale, en presteskapsordning og et fellesskap som tolket den. Den nye kommer uten noe av dette. Vi får det ugjennomtrengelige uten kompensasjonen — mysterium uten mening, orakel uten tempel.

To ting følger av dette, og de er ubehagelige. Konspirasjonstenkningen ser annerledes ut når man tar dette på alvor: den er en formmessig treffende reaksjon på en makt som faktisk er skjult, feiladressert i innhold. Og tertiær oralitet er gjenfortryllelsens reneste uttrykk — tale uten taler, ytringen som kommer til oss uten opphav, slik den gjorde det før skriften og siden ikke har gjort.